Dette er en bok som jeg har visst om ganske lenge, men som jeg ikke har lest før nå.
For ca 1 uke siden, bestemte jeg meg for at det var på tide å skaffe meg den og tro rett til bokhandelen etter jobb.
Hun som stod i kassa, kunne fortelle meg at den var blitt utsolgt etter jul, men at hun kunne bestille den for meg.
På fredag, dro jeg tilbake igjen for å høre om de hadde fått den inn, ettersom hun ba meg komme torsdag eller fredag.
Jeg henvendte meg rett til kassa ettersom dette ikke er en bokhandel jeg er kjent i og hun fant den i en hylle med en gang.
Utpå kvelden på fredagen, besluttet jeg at det var på tide å starte å lese boka og jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.
Under her, kan dere lese litt av det man kan lese i boka, fra måten jeg selv husker det på:
Overskriften til dette innlegget, er altså også tittelen på boka, som handler om 8 år gamle Christoffer Gjerstad Kihle.
Han levde et ganske så normalt liv, med foreldrene sine i et hus på en gård med den nærmeste familien i nabohuset.
Det vil si, han levde et ganske så normalt liv inntil hans foreldre skiltte seg og moren etterhvert traff en ny mann.
Livet til Christoffer, skulle nå brått vise seg å blitt snudd på hodet, hvor ingenting lenger skulle være normalt.
Det han ikke visste var at han selv ikke ville komme til å komme ut av det med sitt eget liv i behold.
(Google)
I det stille foregikk det noe i Christoffers hjem, som ikke skal skje med barn i det hele tatt, han ble mishandlet.
Han forandret seg fra å være en livlig gutt til å bli mer og mer innesluttet og hadde stadig nye skader på kroppen.
Både mormoren og morfaren hans, assistenten og andre på skolen, reagerte på de stadige skadene.
De spurte han om hvordan han hadde fått det og han pleide å veskle mellom å svare at han ikke husket og jeg tenker nok du skjønner det sjøl.
Moren ble bekymret for den raskt endrede atferden hans og det ble etterhvert funnet ut at han hadde ADHD.
Han fikk medisinering og denne medisineringen ble over de neste månedene økt flere ganger.
Dette blant annet fordi han viste mer og mer agressjon, medisineringen ble oppdragert uten at noen så undersøkte guttten.
Moren kontaktet alltid overlegen over telefon og det var på den måten Christoffer fikk høyere dose.
Christoffer ble ilagt strenge rutiner av sin stefar og måtte være på rommet sitt hele kvelden etter barne tv, han måtte også være i seng senest 20.00 og ha sovnet før 21.00.
Ofte våknet han på natten av at han ikke fikk sove og det var somregel alltid stefaren hans som kom inn til han.
Moren spurte aldri egentlig om hva det var han gjorde inne på Christoffer sitt rom, hun sov somregel alltid gjennom det.
Det var somregel stefaren som avgjorde alt som hadde med Christoffer å gjøre, ettersom moren jobbet mye.
For å dekke over hva han gjorde mot den stakkars gutten, besluttet han å bekymre seg over guttens stadige skader.
Han uttrykte dette ved å si at han var bekymret for at Christoffer kunne være selvskader og fått skadene selv.
Kort tid før Chrstoffer døde, begynte han å få ristninger i hodet og tungen hans datt stadig ut.
Moren hans ble bekymret for gutten, men besluttet å se det an til dagen etterpå, han var bedre på morgenen.
Han gikk på skolen og assistenten hans la merke til hoderistningene og at han var sliten og ikke fungerte optimalt.
En kveld moren var på jobben sin på kveldvakt ble hun oppringt av mannen sin som fortalte at Christoffer hadde slått seg.
Hun ble av mannen sin fortalt at dette skal ha skjedd to ganger og hun fikk også vite at mye av ritalinen hans var borte.
Da hun kom hjem fra jobb, besluttet hun etterhvert å ta han med på sykehuset for å undersøke han nærmere.
På sykehuset var den største bekymringen at han muligens kunne ha fått i seg for mye av ritalinen og at skjelvingene kom av dette.
Ingen tenkte på noen somhelst måte at denne gutten kunne være utsatt for mihshandling i sitt eget hjem.
Han ble skrevet ut fra sykehuset etter noen dager og var allerede tilbake på skolen etter kort tid.
Det skulle vise aeg at han virket sliten og assistenten hans tok kontakt med moren og sa han ikke burde gå på SFO.
Hun sa seg enig i at han kunne dra hjem og istedenfor å komme å hente han, måtte han selv gå hjem.
(Christoffer Gjerstad Kihle - 18.09.1996-02.02.2005 - bilde: google)
Den 2 februar 2005, ble Christoffer funnet livløs i senga si av moren og stefaren sin.
Han hadde papir i munn og svelg da de fant han og det var blod på papiret da stefaren tok det ut.
Det ble gjort utrolig dårlig etterforskningsarbeid fra politiet sin side, noe som tydelig kommer frem i boka.
I tiden etter Christoffers død, ble hans mamma og stefar avhørt flere ganger, begge med status som vitner.
Stefaren hans fortalte blant annet om sin bekymring over at Christoffer kunne ha påført skader selv.
Dette kunne heller ikke politiet utelukke, da det ikke ble funnet noen håndfast dødsårsak ved obdusering.
Allikevel fant de ut at han hadde et 17 cm brudd i kraniet og at han hadde et mønsterlignende sår i hodebunnen.
Det ble funnet ut at dette mønsteret matchet tapeten på soverommet hans og at han måtte ha slått seg hardt.
Politiet kunne ikke utelukke at noen kan ha påført gutten skadene, men ved mangel på bevis ble saken henlagt.
Saken ble tatt opp igjen, med de samme politifolkene som etterforskere og den ble like fort henlagt for 2 gang.
Både mormoren og pappaen til Christoffer reagerte på dette med vantro og det ble tatt kontakt med riksadvokaten.
Han fikk saken tatt opp igjen og det skulle ta måneder før det skulle skje noe mer med saken i det hele tatt.
Moren, stefaren og flere andre som hadde med Christoffer å gjøre den siste tiden av hans liv ble avhørt på ny.
Det skulle gå 4 år før Christoffer stefar ble siktet for mishandling av Christoffer med døden til følge.
I retten, ble han ilagt en straff på 8 års fengsel.
Han nektet selv straffeskyld og moren mente heller ikke at han kunne være den skyldige.
Saken om Christoffer er virkelig en hjerteskjærende og trist sak, det var veldig mange som så skadene, men som ikke gjorde noe med det.
Det eneste man kan si at de gjorde var at de uttrykte bekymring i den grad av at de spurte han om det, men de gikk aldri videre med det.
Hverken skolen eller sykehuset kontaktet noensinne barnevernet, han ble rett og slett sviktet av alle i sin omgivelse.
Da jeg i går la fra meg boka, etter å ha lest ferdig den siste siden, satt jeg igjen med mange mange spørsmål.
Og ikke minst satt jeg igjen med en følelse av tristhet langt inn i hjerterota, dette skulle ikke ha skjedd, men allikevel skjedde det.
Det er nok mange av dere der ute, som har fått med dere at også Christoffers mamma er siktet i saken.
Etter planen skulle rettsaken ha startet like før jul, men den har blitt flyttet til denne siden av året.
Christoffers mamma og hans stefar, har etter Christoffers død fått 2 barn sammen.
Det siste jeg leste var at et av barna skal ha kommet ut fra besøk hos pappaen i fengselet, med et merke på kroppen.
Ingen som har undersøkt han, kan med sikkerhet si om det er pappaen hans som har påført det eller ikke.
Jeg håper virkelig at det skjer en rettferdighet i denne saken, at moren også blir dømt for å ikke ha grepet inn.
Om du ikke har lest denne boken, anbefaler jeg deg på det sterkeste å lese den!
